Dette området gir muligheter for både kortere og lengre turer. Sommeren 2012 la jeg opp en rute for å gå fra Vinddalen og igjennom Indradalen før turen endte ved Røssdalen. For å slippe en lang gåtur på veien opp til startpunktet, så satte jeg sykkelen ved parkeringsplassen på Røssdalen, og kjørte bilen opp til Vinddalen. Turen startet like ved Norsk Folkehjelp sin hytte. Det startet med en slak stigning, men gikk etterhvert over til å bli en bratt bakke. Heldigvis, etter noen kilometer, så var jeg oppe ved Slettaskaret. På vei mot Fossjuvet passeres Ulvagrovene – et søkk i bakken viser spor av nylig geologisk aktivitet.
Fossjuvet er imponerende. Det kommer bardus på, nesten uten forvarsel så ser du rett ned i avgrunnen. Det skal være mulig å gå ned til Indradalen langs juvet, men jeg valgte å gå videre mot Dunsen. Her er det bare å følge stien nedover, og så møter man stien som går nedover mot Røssdalen. Litt etter krysses elva, og stien går jevnt og trutt nedover dalen. Heldigvis var det ikke større vannføring enn at det gikk greit å krysse over, men vær obs på at det kan være mye vann innimellom. En liten kilometer etter elva, så åpenbarte det seg en fin plass for overnatting. Her fant jeg en fin plass å sette opp hengekøya, og kunne nyte flott utsikt før jeg sovnet.
Morgenen kom med klar blå himmel, og solen varmet godt. Et par minutter til å nyte utsikten (igjen), og så var det klart for å starte dagen. Stien videre nedover Indradalen er av varierende kvalitet. Noen steder er den tydelig og klart definert, både med merking og synlig på bakken. Andre steder forsvant den i buskkratt og var tildels gjengrodd. Heldigvis er det nesten umulig å gå feil. Turen går i en trang dal, og fjellene på hver side holder deg på rett kurs. Et par ganger kom jeg utenfor stien (i hvert fall i følge gps`en, men etter noen hundre meter nedover, så dukket den plutselig opp igjen.
Indradalen og Røssdalen er delt opp av en massiv steinur. Heldigvis er merkingen her blitt bra, for det er en av de plassene det er lett å rote seg litt vekk. Steinene i ura er store, og husk at de kan være glatte. Her kan en velge om turen nedover Røssdalen skal gå på venstre eller høyre side. Er vannføringen i elven stor, lønner det seg å krysse ura, og komme på høyre siden av dalen. Jeg valgte å gå på venstre siden, så når elva skulle passeres lenger nede, så var det av med fjellskoene og vading over. Dette skjer nær enden på Røssdalen. Her er det også mange som velger å telte, da det er et flatt område, og med kort avstand fra parkeringen.
Det er fasinerende å gå nedover dienne dalen. Fjellene på hver side ruver godt, og gir et massivt inntrykk. En og annen stor stein har lagt seg til slik at det er en liten hule, eller heller, under, og flere av disse bærer preg av at andre turgåere har overnattet der. Jeg la også merke til at det var noen steder der det kom kald luft ut av fjellet. Dette skylde store hulrom bak steinene, hulrom som går et stykke oppover. Disse funger som en luftsjakt, og den kalde lufta synker ned mot bakken.
