Utrolig hvor mye det går an å få med seg i løpet av et døgn.
Når værmeldingen lover sol og varme de neste dagene, og det er mulighet for å ta et par dager fri, da er det bare å pakke det nødvendigste, og få på kjøreklærne. Heldigvis, det har blitt såpass livserfaring etterhvert, at jeg ikke tar prognosene fra meteorologene helt bokstavelig. Så sammen med sovepose og hengekøye, havnet også regnklærne. Det var ikke så mange timer etter starten, at det var nødvendig å få på noe vanntett.
Styrtregnet gikk raskt over til lettere regnbyger, og sommervarmen holdt stand. Med andre ord: Stort sett tørre veier, og en behagelig tur. Ved Ølen var det på tide å forlate hovedveien, og ta riksveien mot Sandeid, og videre mot Sauda.
Veien mellom Sauda og Røldal er tilsynelatende laget for å kjøre motorsykkel. Svingete vei, som snor seg igjennom landskapet, gradvis oppover fra havkanten ved Sauda, og til nesten 900 meters høyde ved Svartavatnet. Første stopp ble ved Almannajuvet. Her er minner om gammel gruvevirksomhet, og nylig åpnet også et opplevelsessenter for turister og andre interesserte.
Kjøreruten var ikke nøyere fastsatt enn at en sidevei ved Hellandsbygd også måtte utforskes. Den avstikkeren endte ved demningen til Slettedalsvatnet. Det er stort sett hytter der, men også et ski-anlegg, som heldigvis hadde et stort overbygg. Passet perfekt, når en lett regnbyge gikk over til å bli kraftig og intens. Litt foruroligende, med regnbygene, med tanke på at jeg hadde lagt opp til å sove ute, i hengekøya. Før turen, så hadde jeg funnet en mulig plass å overnatte. Det var ikke så langt unna Hellandsbygd, så jeg bet meg merke i skiltet som sa «rom» – greit å ha en retrettmulighet hvis alt går på tverke.
Litt flaks skal man jo ha. Det viste ikke på kartet, men jeg hadde sett meg ut en overnattingsplass med overbygg. Kraftstasjonen ved Dalvatnet har en bygning som står på en sterkt skrånende plass. Ene enden stod støttet opp på søyler, og under der kunne jeg binde fast hengekøya, vel vitende om at regnet ikke kom til å bli et problem. Helt perfekt, og med en avslappende sildring fra bekken ved siden av. Nå var det klart for litt kveldsmat, og en god natt søvn.
Det som først virket som en avslappende silidring, endret seg markant utover kvelden. Det virket som om kraftstasjonen hadde satt i gang maks produksjon av strøm, for nå hørtes det mer ut som en foss ved siden av meg. Vannstrømmen var intens, og jeg begynte å tenke på hvorfor bygningen stod på søyler, og ikke gikk helt ned til bakken. Hvor mye vann kunne det komme her? Vannstanden nedenfor steg litt i løpet av natten, men ikke så mye at det påvirket meg. Eller, det gjorde jo det, for støyen var intens nok til å forstyrre nattesøvnen vesentlig.
Klokka var ikke så mye mer enn 6, før jeg gav opp å sove mer. En liten matbit, og så ble alt pakket ned og jeg var klar for turen videre. Ved Svartevatnet var det fascinerende å se demningen som gikk over dalen, og som også fungerte som en vei. En smal vei. Selv om jeg kjørte motorsykkel, så var jeg glad jeg var over demningen i det en stor trailer kom i mot.
7 – 8 kilometer etter Svartavatnet, så begynte nedstigningen mot Røldal. Igjen: Herlige veier som snor og vrir seg nedover fjellsiden. På slike veier er det to hjul som gjelder! Nede i Røldal er det sivilisasjon nok til at det går an få seg både kaffe, varm sjokolade og nystekte skoleboller. Akkurat det man trenger for en ny dag på motorsykkelen.
Det ble å følge riksvei 13 hjemover. En liten stopp ved bygdemuseet Kolbeinstveit, før jeg valgte veien over Gullingen. Jeg klarer ikke å stå over slike fjellpass, og det er en fin avveksling til hovedveien.